Skigard: Tradisjon, håndverk og varig gjerde i norsk landskap

En skigard er et tradisjonelt norsk gjerde av tre. Gjerdene bygges i sikksakk, med skrå slaner klemt mellom parvise staur og bundet med einersveig eller ståltråd. Formen følger terrenget, tåler snø og vind, og rammer inn tomter, beite og tun på en rolig, naturlig måte. Skigarden er både kulturarv og praktisk løsning. Den gir tydelige grenser uten å stenge utsikten, passer i skog og på fjell, og eldes vakkert. Mange velger skigard fordi den står stødig i år etter år, krever lite vedlikehold og ligger lavt i miljøbelastning.
Hva er en skigard og hvorfor velges den?
I sin kjerne er skigard et gjerde som jobber med naturkreftene, ikke mot dem. Sikksakk-mønsteret brer lasten og gjør konstruksjonen stabil. Vinden slipper gjennom, og snøen legger seg uten å presse flatt. Derfor holder en skigard ofte lenger enn rette gjerder med tette flater.
Materialene er kortreiste og fornybare. Staur og slaner lages vanligvis av gran eller furu, gjerne kjerneved som er barket og tørket for å tåle vær og fukt. Bindingen er enten naturlig ved å bruke einer (einersveig), eller med galvanisert ståltråd. Begge deler fungerer godt; valget handler om uttrykk, autentisitet og behov for enkel stramming over tid.
Skigarder passer til mange formål:
– Markere grenser rundt hytte, gårdstun og hage.
– Lede ferdsel langs stier og i kulturlandskap.
– Skjerme mot beitedyr, samtidig som naturpreget beholdes.
– Skape helhet rundt porter, trappeløp og innkjørsler.
Mange setter pris på høydenivåer på 90130 cm, som gir synlig avgrensning uten å virke dominerende. For husdyr eller barnevennlige hager kan man kombinere med diskret netting på innsiden.
Materialer, teknikker og bygging
En solid skigard begynner med riktig virke. Kvalitetsvirke til selvbygging leveres ofte ferdig dimensjonert, med staur og slaner klare for montering. Alternativt kan ferdige seksjoner gjøre jobben raskere, noe som er nyttig i bratt eller tungt terreng. Seksjoner gir jevn rytme og ren linjeføring, mens bygging stykke for stykke gir større frihet i svinger og høyder.
To vanlige varianter er:
– Skigard med ståltråd: Gir låsbar binding som lett kan strammes ved behov.
– Skigard med einersveig: Bruker sveip av einer, et tradisjonelt og vakkert håndverk.
Praktiske retningslinjer for bygging:
– Staur settes parvis med 23 meters mellomrom, avhengig av lengden på slanene.
– Staur graves 5070 cm ned, eller festes på fjell med borede hull og stolpesko.
– Slaner legges skrått i kryss mellom staurparene. Jevn rytme gir både styrke og pen linje.
– Bind hvert kryss med 23 omfar, enten med ståltråd eller einersveig. Start og slutt sikres godt.
– Avslutt med porter der det trengs. Portstolper bør være kraftigere og settes ekstra dypt.
Et par små grep gir stor effekt: Hold trevirke fri fra jord ved å fjerne torv rundt staurføtter, og bruk drenerende masser der grunnen er våt. I kystnært klima tåler kjerneved best salt og fukt, mens innlandsområder ofte klarer seg med standard granvirke med god avbarking.
Selvbyggere kan spare tid med riktig verktøy. En god tang for ståltråd, solide hansker og en enkel jigg for jevn høyde gjør arbeidet mer effektivt. Tilbehør som porter, portstolper, beslag og reivehafelle tilbys av flere leverandører, og gir en pen og funksjonell avslutning.
Slik lykkes man fra første strekk:
– Planlegg traseen i rolige buer, ikke skarpe knekk.
– Bestem høyde og rytme tidlig, og hold linjen gjennom hele løpet.
– Prioriter godt virke. Et par ekstra millimeter i kjerneved betaler seg i levetid.
– Bind stramt, men uten å knekke fibrene i treet.
For den som vil lære mer, se bilder, finne prislister eller få råd om riktig valg mellom einersveig og ståltråd, er det nyttig å studere løsninger fra erfarne fagmiljøer. En anbefalt ressurs er skigard.no, som også formidler kontakt med fagfolk som kan levere alt fra virke til selvbygging, seksjoner, porter og portstolper.